38.

Jeg trekker et dypt åndedrag. Lukker øynene og lar ikke luften slippe ut igjen. Kjenner det begynne å dunke i tinningen og regndråpene slår med lavere frekvens mot blikktaket. 

Trettenhundreogfemtitre, trettenhundreogfemtifire. ‘Du er faen meg ikke sann’. Trettenhundreogfemtifem. De hadde helt ut hele krukken med enkroninger på gulvet. Nå skulle de bare telle. Hver eneste en. ‘Det kommer jo til å ta resten av kvelden, for helvete’. 

Det er alt for mange som sier de elsker regn. Og minst like mange sier at det ikke er regnet i seg selv man elsker, men tanken - idéen om å elske noe som renner og renser, som er vått og kaldt og varmt samtidig, og som de andre ikke liker like godt. Idéen om å like noe alene. Bygge opp sin egen særegenhet. 

Han hadde spart så lenge han kunne huske. Minst siden han gikk på barneskolen. Da de store enkroningene ble byttet ut med de små med hull i, kunne alt brått blitt problematisk, men man litt hjelp fikk han vekslet inn alle de oppsparte i nye, fine, blanke kronestykker uten å få vite hvor mye det var. Det skulle han ikke få vite før i dag, nå som krukken var full og alle myntene plutselig lå på gulvet. Snart i stabler. Snart i butikken. Og i hånden ville han i stedet ha en pose med drømmer klare for å fyllbyrdes, innpakket i forventningene man opparbeider ved å spare lenger enn man husker og gleden man føler ved å endelig ha klart det. 

Nei. Det er regnet jeg elsker. Vannet som strømmer ned fra himmelen. For når himmelen gråter, trenger man jo ikke gråte selv.