28.

‘Jeg tror jeg vet hvorfor du er som du er,’ sier hun.

Jeg skjønner ikke hva hun snakker om. 

Har du funnet svar på spørsmålet alle lurer på? 

Vi leser til eksamen i et av de små auditoriene på skolen. For ja, vi flyttet tilbake. Nå er vi der vi egentlig hører hjemme. Ikke sammen med de andre studentene på de andre delene av universitetet, de studentene vi aldri har sett før og sikkert aldri kommer til å se igjen. Nå er vi sammen med ‘oss’. 

Vet du hva. Jeg vet faktisk ikke hva jeg skulle gjort uten deg. Du er jo alltid her. Når jeg er trist og lei, når jeg ikke vet hva jeg skal gjøre, når jeg vil legge meg under alle de tre dynene mine og ikke åpne øynene mine igjen. Eller når jeg ligger på kjøkkengulvet og hører på hjertet med stetoskopet. 

Det var jo du som viste meg at jeg faktisk kunne bli i denne byen. At jeg ville overleve, jeg ville klare meg. Vi skulle klare det sammen. Skrev liste over alt det fine vi skulle gjøre de neste seks årene. Begynte med punkt én allerede samme dag. 

Vi så på Nytt på nytt på tv-på-dataskjermen min på hybelen min som var så langt vekk fra alt annet som overhode mulig. Var på byen i midnattssol og spilte fiktiv basket på dansegulvet. Lagde nye middagsretter fra spennende internettsider, snakket om hvordan fremtiden skal bli. Om hva vi ønsker oss, hva vi vil gjøre. Dro på café første kvelden vi begge er tilbake i byen etter juleferien, for når man drikker te sammen er ikke mørketiden like mørk lenger, og det iskalde huset er ikke lenger like kaldt. 

Noen ganger sier jeg for mye. Kanskje er det fordi jeg syns det er vanskelig å si ting. Men du gjør det så lett, liksom. Ja, jeg tror det er derfor.

Hvis noen skulle klare å svare på hvorfor jeg er som jeg er, tror det ville vært deg.