.

Ordene blir borte. Jeg mister dem på veien. Nå har jeg gått så langt at jeg ikke vet hvor jeg mistet dem jeg allerede har mistet, jeg vet bare at de har blitt borte. Uansett hvor mye jeg forsøker å holde dem her sammen med meg, inni meg, faller de av allikevel. Som en trekurv som er alt for full av blomsterblader slik at bladene lager spor etter meg. Forskjellen er at jeg aldri har vært fullt av ord. Ikke engang når jeg skriver dem. Og nå blir de borte. Det er hull i kurven min. Selv om jeg putter flere og flere ord eller blader oppi den, blir de bare borte igjen. Lekker ut, liksom.

Det er ikke noe morsomt.