Omvisning i et (emo)kulturelt samfunn

I fjor husker jeg vi lærte at vi lever i et postmodernistisk samfunn. Jeg husker ikke hva det vil si, annet enn at jeg regner med at det er det jeg kan se rundt meg; veier, trafikk og boligblokker. Det ble på en måte en sentralisert modernisme som manipulerer samfunnets brikker mot en materialisme kun mindretallet av befolkningen tjener på. I følge meg, tydeligvis.

Jeg syns vi kunne hatt om de sosiale forholdene innenfor hver "samfunnsepoke" i pensum i stedet for navnet på det samfunnet vi ser. I alle fall i tillegg til navnene. Med det tenker jeg ikke på private/halvprivate forhold og meninger som kommer til uttrykk innenfor en liten del av samfunnet, og som er vanskelige å finne andre steder. Nei, jeg tenker på situasjoner flesteparten av befolkningen har en mening om, enten de er for det eller mot det, uansett om de liker det eller ikke.

De siste femti årene syns jeg først og fremst hippie-tiden er verdt å nevne. Engasjerte mennesker, smårevolusjonere. De stod for noe. Jeg likte 80-tallet også, egentlig. Sovetunionen, atomkraft og (igjen) engasjement.

90-tallet tapte seg litt. Med andre ord er jeg veldig glad for at jeg levde hele 13 dager på 80-tallet, dersom det er noe som kan dras inn i en sammenheng av verdi. Selv om det i dag er en liten smule bedre enn the 90's, vil jeg ikke si at det postmodernistiske samfunnet drar igang for mye av ting å tro på eller saker å engasjere seg i. Politisk handler det om de såkalte "menneskeskapte" klimaproblemene og Bush. Det sosiale har visstnok fått en ny vri.

Som hippiene hadde sin stil og sine meninger, har det i det siden 00' kommet en annen gjeldene stil. Samfunnet har blitt emokulturelt. Eller noe. Selv om det det egentlig er en musikksjanger som oppstod på det hellige 80-tall, har det blitt dratt 13 skritt lengre og viser seg i stedet som en livsstil i disse dager. Det om musikksjaneren er noe de færreste vet.

Jeg syns emoer kan være pyttelitt søte, sånn i likhet med mange andre alternative stiler. Og jeg er ikke alltid like glad over hvordan den sosiale delen av samfunnet har lagt seg til en negativ holdning overfor det å være følsom. I dag blir man dømt før man blir tiltalt. Leser man, er man emo. Skriver man, er man emo. Kler man seg annerledes, er man emo. Og dersom man en dag ikke smiler, er man emo.

Meeeen; den negative holdningen for en stil som lett burde respekteres like høyt som enhver annen stil, kan føre til at man som enkeltmenneske forsvinner inn i den store massen og unngår å fortelle både seg selv og andre hvordan man egentlig har det. Jeg stemmer for toleranse.

Jeg stemmer for en alternativ livsstil. En livsstil som bryter med det etablerte, og som ikke har noe behov for å være som alt annet. Men den stilen er ikke emo.