Siri & Den lille grå damen i fiolett

Jeg husker hun lurte på om isbjørnen fremdeles var her. Latteren da jeg sa den står på akkurat samme sted som den gjorde da hun var her på 90-tallet. Jeg ser for meg den hvite bilen hennes med Drøbak-merket bakpå som jeg klistret på en av mange onsdager jeg dro til henne rett etter skolen, spiste spagetti à la capri og spilte casino. Bilen triller inn på gårdsplassen. Solen skinner og jeg kjenner gleden over at hun kommer til oss for å bade i dag. Hun har på en svart badedrakt som dekker over bestemormagen, et svart og hvitt sjal, en stor hatt og sko som gjør at hun kan gå blant alle steinene i vannet uten å få vondt eller skli og falle. Jeg husker trekurven med så mye rart i - blader, sigaretter, drops, godteri og kjeks. Og de dyre, grå solbrillene. Jeg husker vi tre sov over hos henne og ikke ville stå opp alt for tidlig i en frykt for å vekke henne. Da vi endelig stod opp, satt hun og ventet på oss på det blå kjøkkenet. Det fine, blå riskjøkkenet. Huset med så mye rart i. Gamle leker på loftet. Fine, gamle ting overalt. På veggen henger selvportrettet der jeg lenge trodde hun holdt en håndfull saltstenger i hånden, ikke pensler. Jeg ser hun smile opp mot meg med nye briller og en tann mindre i munnen. Hun sier hun liker klærne mine og at håret mitt er så fint og langt, kjempelangt. Jeg husker hun likte diktet jeg gav henne i bursdagsgave med blått bånd rundt - hvordan det overrasket henne at en så ung pike kunne virdereføre så dype tanker om livet, uten at det var jeg selv som hadde skrevet det. Jeg husker den store, blå jakken og den hvite vesken. Hvordan hun kunne ta frem en liten gullommebok med bare 20-kroninger i og be meg gå på Favoritt og kjøpe den aller beste isen. Jeg husker vi kunne gå på butikken og handle for å passe på at kjøleskapet alltid hadde sjokolade i døra og brus på øverste hylle. Den dagen vi spiste bacalao og jeg så at hun virkelig er mamman til pappa. Hvordan hun til stadighet leste bøker hun kunne si var helt forferdelige og fulle av ord som var så fryktelige at de ikke skulle brukes. Jeg husker hagen, lukingen, morellene og de sure eplene. Hendene, kinnene, det fine, krøllete håret. Øredobbene, kjedet, alle krukkene med mystiske ting i, stemmen.

Og den fine damen som smiler mot meg med rød leppestift og sier "Det er sånn som dette jeg vil du skal huske meg".