07.06.10

Det er mange ting jeg ikke noen sinne trodde ville bli helt ok. Du vet, sånne ting som andre tar som en selvfølge at skal passe inn i alles liv, men i mitt kommer det aldri til å bli tilfellet. Som å gå frem til en fremmed å si akkurat det jeg mener, for eksempel. Ikke det at det er et stort problem i seg selv; jeg kan i teorien lett gå bort, si en kort, fullt forståelig setning, smile lett og så snu og gå en annen vei. I praksis derimot..

Du sitter på flyplassen. Ikke på benken rett overfor meg, men den som er bortenfor den igjen. Du leser, boken har du gjemt bak beina dine som du har i kryss. Det er ikke ofte man ser en mann med beina i kryss når han sitter og venter på flyplassen, det er sikkert. Du sitter stille og leser. Noen ganger ser du opp, forsiktig, før du titter ned i boken din igjen. Jeg lurer på hva du leser. Med tanke på ditt mørke hår, brune bukser og åpne jakke, tror jeg det er noe viktig, noe som alle burde ha lest. Kanksje jeg allerede har lest boken du har foran deg?

Når jeg tenker over det, kan det godt tenkes at det kan bli helt okey allikevel. Jeg mener, jeg kan godt spørre deg om hva du leser. Du ser italiensk ut, kanskje du ikke engang snakker norsk. Men hvorfor ville du da vært så langt nord som du er nå? Det er igrunn helt greit å ikke vite heller. Hva om vi skal på samme fly? 

Eller kanskje ikke.