mandag 15. juni 2009

De dumme frisørmenneskene

I min familie har vi aldri hatt det som vane å gå til frisøren. Altså, det er ikke sånn at vi aldri har klippet håret, men Mamma har alltid stilt gledelig opp med saks og kam. I tillegg har det fra tid til annen kommet frisørvenner inn døren som gjerne har klippet litt hår.

Første gang jeg måtte dra til en ordentlig frisør, var en gang da jeg var ganske liten. Mamma var ikke helt fornøyd med hvordan håret mitt så ut etter en omgang med saksa nemlig, og da måtte noen andre rette det opp. Jeg husker Mamma tegnet hvordan det egentlig skulle se ut på et ark. Jeg tegnet en sol ved siden av fordi det var fint vær ute. Mamma var redd for at frisørdamen skulle tro hun skulle klippe håret mitt som en sol. Jeg lo.

Neste gang jeg besøkte en frisørperson, var før konfirmasjonen min. Håret ble klipt. Håret fikk striper. Og jeg gikk ut fra frisørsalongen storfornøyd og var sikker på at ingenting kunne bli bedre enn akkurat dette øyeblikket. Jeg trippet rundt på toppen av min egen verden. Sang til meg selv. Sang til de andre.

Nå gikk jeg på videregående. Familiemennesker og jeg var på ferietur og endte opp på cruisebåt med frisørmenneske om bord. Jeg bestemte meg for å anskaffe barndommens pannelugg igjen. Frisørdamen sa jeg liknet på Sandra Bullock og syns min nye frisyre var helt fantastisk. Jeg var på nytt fornøyd og strålte min vei gjennom skipet til middagssalen der Familiemenneskene satt og ventet på meg. Herlig!

Men tre vellykkede frisørbesøk er visst det verden vil gi meg. Året senere dro jeg nemlig tilbake til den frisørsalongen som hadde revolusjonert mitt syn på håret mitt for fem år siden. Denne gangen var det en frisørmann som skulle få håret mitt til å se fint ut. Det kunne sikkert vært vellykket dersom han ikke hadde ropt ordene "Nei, du skal ikke ha pannelugg, det blir kjempestygt på deg" og "Jeg skjønner ikke hvorfor jenter sparer til så langt hår, det er jo ikke noe fint" samtidig som han elegant klippet mer og mer av håret mitt. Jeg gikk fra frisørmannen trist og lei.

Fire uker senere klippet jeg min egen pannelugg.

Dum som jeg er, endte jeg opp hos frisøren for en uke siden også. Nok en gang ville ikke damen klippe pannlugg på meg, denne gang fordi hun var redd for at den ikke ville holde seg på plass. I tillegg var damen noe jeg kanskje vil tørre å påstå delvis tafatt når det gjaldt å gjøre noe som helst med hår (eller kanskje mitt hår, spesielt). Jeg gikk denne gangen også fra frisørdamen skuffet over resultatet.

Samme kveld fant jeg en saks og klipte litt på håret mitt selv. Som i fjor, ble jeg mer fornøyd med dette resultatet enn det jeg betalte 400 kroner for.

Til slutt konkluderte jeg med det jeg har hatt på tungen over ganske lang tid; det lønner seg ikke å stole på frisørmennesker. Så lenge jeg har en saks, blir resultatet minst like bra. Og det er gratis.

Basta.

3 kommentarer:

  1. Dette er triste greier altså. Frisørbesøk pleier jo å være så herlige... Det å bare sitte der mens noen duller med håret ditt på alle mulige måter er veldig fint, synes nå jeg i hvertfall^^

    Du burde gå til min frisørdame på Ås i steden, for hun er flink hun

    SvarSlett
  2. Kanskje på tide med ny frisør? :P

    SvarSlett
  3. Nettopp, frisørbesøk skal nemlig være luksus! Sist gang var frisørdamen bare dum og det var langt å se etter frisørluksus. Det var litt trist, altså. Kanskje jeg skal gå til din frisørdame en gang i fremtiden, sånn hvis jeg en gang kommer over den major frisørskuffende perioden jeg er inne i nå. Hepp!

    Og HP, mobber du mine frisørevner eller fikk du ikke med deg at alle frisørmenneskene var forskjellige mennesker? Tra-la.

    SvarSlett

❦ Nature is a language, can't you read?