lørdag 15. oktober 2011

all men have secrets and here is mine, so let it be known

noen ganger tenker jeg;

at jeg ikke skjønner når livet skal starte. så tenker jeg at det egentlig burde ha gjort det allerede. jeg mener, jeg er en student i tjueårene. det burde jo være akkurat det som skal til for at alt skal ha det bra og jeg skal ha det fint og moro og tenkte at shit, this is it.

andre ganger tenker jeg;

at jeg er et sånt menneske som det er ment at skal være alene hele livet. et slikt mennesker som har en leilighet der den grunnlegende oppbygningen av alle systemene alltid er perfeksjonert, men der overflaten ikke trenger å være perfekt og ryddig. kanskje har jeg et staffeli oppe, og da er det nok masse malepensler og farger og slikt rundtomkring. andre ganger baker jeg, og da er det muffinsbrett og kurver med gjærbakst på alle bordene. noen ganger tror jeg det er en katt i leiligheten, men jeg er ikke helt sikker. da må jeg jo nesten bo i første etasje, og da blir det vanskelig å sitte i vinduskarmen med en fransk bok og se ned på menneskene på gaten.

jeg tenker også;

at jeg føler meg mislykket noen ganger, at jeg ikke klarer å oppnå det som er meningen at jeg skal gjøre. jeg føler at samfunnet (for å være pinlig nøyaktig) ikke syns det er så kult at mennesker i tjueårene er enslige. det vil at menneskene skal finne hverandre og være lykkelige, oppleve ting som skal skrives med løkkeskrift på innsiden av øyelokkene.

mange ganger tenker jeg ikke i det hele tatt.

jeg sluttet å skrive løkkeskrift da jeg begynte på ungdomsskolen, og jeg skal ikke begynne å skrive løkkeskrift før jeg skal gi bursdagskort til mennesker som er femti år yngre enn meg.

so what difference does it make?

5 kommentarer:

  1. Jeg tenker slik noen ganger jeg også, men så tenker jeg at man også kan ha det fint alene, ikke bry seg med idealiseringen. Og en dag skjer det plutselig noe helt tilfeldig.

    PS. Jeg liker å titte innom her og bli bakeinspirert eller glad av fine ord!

    SvarSlett
  2. Jeg husker løkkeskriften din. Veldig godt. Den var fin. Du skrev navnet ditt (vårt) veldig pent også. Med runde buer på en måte. Jeg tenker på det når jeg skriver navnet vårt. Når jeg skriver med små bokstaver, og ikke løkke. Jeg har begynt å skrive med databokstaver. Lager sånne rare a-er og sånn. Så ser det litt kulere ut. Ikke så fint, men liksom litt stilig. Når folk ser på notatene mine, så håper jeg de tenker det. At hun der, hun har kul skrift.

    Jeg husker at du skrev runer også. Du lagde veggplakat på barneskolen, om runeskriften. Det var du som lærte meg hva det germanske språktreet/grenen var. Jeg hadde ikke åpnet boken tror jeg. Du er flink du. Det synes jeg.

    SvarSlett
  3. h:
    det er nettopp det, det kan være veldig fint å være alene også. dersom man ikke klarer å ha det fint når man bare er seg selv, har man jo på en måte tapt alt allerede. og det er jo ikke meningen. dessuten liker man jo tilfeldigheter. helt plutselig, kanskje.
    ps2: så utrolig hyggelig! jeg er innom hos deg ganske ofte også faktisk. leser og smiler og smiler og ser på bilder. det er fint, det.

    sireh:
    du vet virkelig hvordan man skal si de fine tingene, de rette tingene. jeg ble så glad at jeg tenkte omg, dette burde jeg skrive ut, ramme inn å henge på veggen. for det er så mye jeg har glemt. vel, ikke glemt akkurat, men glemmer at det er mulig at jeg kan tenke på. og det betyr jo ikke at det er borte. bare at jeg skulle ønske jeg kunne være flinkere til å lete frem til alt det flotte som har skjedd før. slik blir det kanskje lettere å åpne for at flotte ting kan skje i fremtiden også.
    så takk. virkelig; takk. you made my day, truly and utterly.

    SvarSlett
  4. jeg føler på mange måter at livet ikke starta helt før jeg var ... ca ... tjuefire kanskje. og først nå, to år senere, og først det siste halve året egentlig, kan jeg si at jeg har det bra og virkelig, virkelig kjenne at jeg mener det på alle måter. de aller, aller fleste i alle fall. jeg er glad jeg ikke går rundt og venter lenger :)

    SvarSlett
  5. åh. det høres veldig bra ut. jeg liker det når man har det bra, i alle fall når man kan si sånn som du sier, at man kan mene det på alle måter. kanskje er det egentlig bare tull å vente. for altså, det er kanskje mens man venter at fine ting egentlig skjer, men så er man så opptatt med å vente at man ikke skjønner det. ikke vet jeg. enda.

    SvarSlett

❦ Nature is a language, can't you read?