Ett stykk småsyk tradisjon

Påstanden om at Norges russetradisjon er den sykeste tradisjonen verden noen gang har sett, er det i alle fall ikke jeg som kom med. Jeg er sikker på at det fins andre syke tradisjoner også, selv om jeg ikke har noen veldig bra eksempler akkurat nå. På en annen side kan det godt sies at russetiden ikke er veldig heldig plassert. Dette med tanke på at de viktigste dagene av en 13, eventuelt 12, år lang skolegang kommer i ukene rett etter. Jippi, sier russen. Ja, sier jeg.

Nå har endelig russeklær og dill-dall endelig kom til vår sin fine skole. Forbokstav "Å". Vi er altså en av de siste skolene som har fått utlevert en yrkesfagbukse, en lue med en svart tråd i og noen esker med visittkort man neppe ville utlevert i jobbsammenheng. Og jeg liker det.

Greit nok. Buksa mi var alt for stor. Genserne litt i største laget, men det er alltid praktisk når man kan bo i dem. Nam. Jeg har dessuten kjøpt en hvit genser. Ikke nødvendigvis fordi fargen er maks praktisk, men fordi det er den genseren barnet inni meg har hatt lyst på så lenge jeg kan huske.

Barnet inni meg gleder seg forresten til april/mai-dagene. Det gleder seg til å løpe rundt i rød bukse med masse rare ting på. Og såklart å ha lommene fulle av russekort som små, søte unger gjør alt for mye for å få tak i, for så å glemme alt om dem morgenen 18. mai.

Fordi jeg ikke er mer enn et lite barn, gleder jeg meg en god del jeg også.

(Angående bildet; Legg merke til at jeg synger Pink Floyd. Flinke-flink).