mandag 15. februar 2010

Det verste ordet

Den første gangen jeg hørte det, var 2. juledag for litt over fem år siden. Alle menneskene på nyhetene sa det hele tiden. Jeg syns det var så rart. Det gav liksom ikke noe mening, som en sang man ikke kunne synge høyt.

Jeg måtte spørre om hva det betydde. Svaret var noe det var vanskelig å sette ord på. Jeg skjønte jo hva formålet med ordet var, men det var fremdeles så diffust. Veldig diffust.

Nesten fire år senere skulle vi i begravelse. Dagen før snakket jeg med Mamma om ordet. Jeg sa jeg ikke skjønte hvorfor jeg skulle si det. Det betydde jo ingenting. Det var bare et ord man brukte fordi sosiale normer vil man skal gjøre det, og å uttrykke det viste ikke mer enn at man hadde lært seg et langt og komplisert ord som kun kunne brukes i slike tilfeller som dette.

Hun sa at det for mange betydde mye å høre det. Og at det for oss som stod rundt ofte var vanskelig å finne ord som bedre kunne hjelpe til med å uttrykke oss.

Jeg var ikke enig. Dersom det ville komme noen medfølende mennesker når det var jeg som skulle sitte foran i kirken, kunne de heller la være å si noe.

Det mente jeg før jeg selv satt foran i kirken. Det mener jeg fremdeles etter jeg har gjort det. Jeg ville helst unngå menneskene som ville strekke ut hånden sin og si kondolerer til meg. I stedet ville jeg møte dem som gav meg et varmt smil fra dypt inne i hjertet sitt - de som viste at de brydde seg uten å streve kaotisk for å bli forstått.

Nei, jeg liker ikke ordet kondolerer. Ikke fordi jeg ikke vil at folk skal bry seg, ikke fordi det indikerer at noe trist har skjedd, men fordi ordet ikke er mer enn mange bokstaver satt etter hverandre. De danner ikke den helheten man så gjerne vil ønske at det gjør.

Jeg ville heller fått smilet.
Eller et hjerte, dersom det var på et kort.

8 kommentarer:

  1. Jeg kan ikke få blitt mer enig. Selv om vi mangler ord når vi står der, liker heller ikke jeg "kondolerer".
    Det høres så upersonlig og tørt ut.
    Som noe Scrooge ville sagt til businesspartnerne sine.

    Et smil, en klem, eller bare et blikk holder i massevis.

    I min begravelse skal det være fest.
    Ikke fordi jeg er død, men forhåpentlig fordi jeg har vært en OK person og kanskje gjort noe bra eller nyttig.
    Man skal spise og drikke og prate med gamle venner og familie.
    Og jeg oppfordrer til å gå i annet enn svart. Gjerne gult eller grønt.
    En begravelse betyr for meg å ære sin gamle venn og å ønske ham/henne lykke til videre, og da er det jeg som lager reglene.
    Jeg fikk faktisk for et par år siden en idè om å lage en slags videobeskjed til begravelsen min. Kanskje litt morbid, men jeg tenkte å begynne å filme den litt innimellom, så den til slutt inneholder flere utgaver av meg selv.

    Beklager lang, noe usammenhengende, og sær kommentar.

    SvarSlett
  2. Jeg syns det var veldig hyggelig å få en lang, usammenhengende og sær kommentar. Spesielt når du sier så mye kloke ting i den. Det trengs tross alt ikke mer enn et smil eller en klem. Noe av det jeg tror man ikke skjønner, er at hva man sier og hva man gjør ikke har så mye å si, så lenge man er tilstede. Jeg vet jeg er en sånn selv, en som strever etter å finne riktige ting å si. Når jeg først sier noe, er det oftest så feil at jeg tenker på det i lang tid i etterkant (gah, hvorfor sa jeg det-type).

    Jeg tror egentlig det hadde vært veldig fint å lage en videobeskjed. Eller en annen type beskjed, that is. Jeg minnes om en tekst om livet og døden Rebecca leste inn en stund før hun døde, og føler at det er noe av det samme prinsippet. Eller..jeg vet ikke. Fint er det uansett, syns jeg.

    SvarSlett
  3. Det ordet er kanskje det eneste ordet jeg ikke klarer å si, uansett.
    Jeg prøver og prøver, tenker at det er helt naturlig, at det er det man skal si, du vet, og alle andre sier det, og det er bare sånn det skal være. Men når alt kommer til alt blir det til: "Ehm. Du, jeg er veldig veldig lei for det." eller bare "Eh."

    Det finnes mange dumme ord.
    Men dette er kanskje ett av de ordene som betyr minst i hele verden.

    SvarSlett
  4. Precis, det er akkurat sånn jeg føler det også. Jeg klarer å kløne det til uansett. Noen ganger skulle jeg ønske vi snakket engelsk slik at et uttrykk som 'I'm sorry' faktisk ville fungere. Men dog..

    Det er forresten hyggelig at et nytt bloggefjes titter innom Siri-landet (:

    SvarSlett
  5. Mh, enig. "I'm sorry" er fantastisk tilstrekkelig.

    Det var hyggelig å snuble inn her også, og takk for besøket selv. :)
    Jeg synes det er så merkelig det her med å bare finne en side med mange ord som man bare liker. Det er pussig.

    SvarSlett
  6. Mhm, ord kan være veldig fine saker. Noen ganger trenger man ikke mer enn ett. Eller to. Det er bare ikke alltid like lett å finne de rette.

    SvarSlett
  7. jeg likte det heller ikke, jeg syns det var uvant og kaldt, hvordan skulle det ordet bety alt jeg føler når jeg sier det.. men så sjekket jeg etymologien, og siden jeg elsker enkeltord som kan beskrive nøyaktig det man føler eller mener så forelsket jeg meg.
    Wiki:
    From Latin condolere (“‘to sympathize’”), from Latin con- (“‘together, with’”) + dolere (“‘hurt, suffer, have pain’”).

    SvarSlett
  8. Næmmenæ, nå ble det plutselig mye bedre!
    Jeg føler at jeg er i en litt merkelig posisjon nå. Splittede følelser, kan sies.
    Takk!

    SvarSlett

❦ Nature is a language, can't you read?