torsdag 6. mars 2008

Ett skritt

Noen ganger kan man føle seg som totalt utenforstående. Som en tilskuer til et liv man selv skulle leve, men som man er ute av stand til å ta del i. Man er et vitne til egne valg man ikke husker man har gjort, og som man ikke kan ense en eneste bakgrunn for.

Verden går forbi, ett steg av gangen. Det virker som om man har stoppet opp midt i en lang trapp og bestemt seg for å ta heisen i stedet. Men man gikk av i feil etasje. Det er ikke her man skulle være. Alt er annerledes. Skummelt.

I et forsøk på å finne tilbake, går man inn i heisen en gang til. Hjertet banker og brystet knyttes i håp om at man skal ende opp riktig sted denne gangen. Knappen med tallet på trykkes forsiktig inn. Den lyser. Heisen er i bevegelse.

Kroppen presses mot gulvet. Hodet svirrer rundt, tankene enda fortere. Sekundene prøver å holde sin plass så lenge som mulig. De lykkes.

Et svakt pling bryter tankenes stillhet. Man kravler forsikig ut av det lille buret der veggene sakte har beveget seg innover for å gjøre det enda litt trangere. En svak bris løfter et hårstrå foran fjeset. Utsikten svekkes. Hjertet banker hardere, høyere. Det er feil etasje. Igjen.

Som en hjelpesløs solsikke i snøstorm står man der, alene. Hodet henger, kronbladene faller av. Armene har ikke lenger krefter for å holde noen andre oppe, og slynger seg i stedet rundt stilken. Sakte forlater solsikken stedet sitt. Den må gjennom stormen. Den må finne et nytt sted den kan grave røttene sine ned i.

Man er selv nødt til å finne et nytt sted man kan grave røttene sine ned i. Et sted man står trygt. Et sted man kan være en del av sine egne valg og selv beslutte hva bladene skal holde oppe.

Et sted man kan si og tenke hva man vil, og verken blomstene rundt eller solen over går seg vill i heisen.

3 kommentarer:

  1. Så søtt!
    Du er flink til å skrive du Siri:)
    Marie

    SvarSlett
  2. Takk, Marie.(:

    Jeg stemmer også for trappa. Jeg tror det er tryggest.

    SvarSlett

❦ Nature is a language, can't you read?