❦ Skriv

Dette er et punkt på listen over fine ting.

Jeg har alltid hørt at det er lurt å skrive dagbok. De sa det var en fin måte å sette ting i perspektiv på, at det var noe man ville ha glede av både mens man gjorde det og senere. Overbevist om det var jeg nå ikke, mildt sagt. Jeg var heller av typen som syns dagbok var litt teite saker. Hvorfor skrive det ned når jeg vet hva som har skjedd?

Kort fortalt; mitt syn på å skrive ned ting har forandret seg. Det tok tid, men jeg liker mine egne nedskrevne ord mye bedre nå enn jeg trodde jeg noen gang kom til å gjøre. 

Hvordan begynne å skrive når man aldri har gjort det før?

Jeg begynte å ikke å skrive fast dagbok før i totusenogni. Det var mitt eneste nyttårsforsett for året; jeg skulle skrive noen ord om hva som hadde skjedd hver eneste dag. Jeg kjøpte en fin bok og en penn som bare skulle brukes til dagboken, og la dem under den ene puten i sengen min. Etter hvert ble det en del av ritualet før jeg la meg til å sove at jeg skulle skrive. Litt. Dersom jeg glemte det, var det ikke noe annet å gjøre enn å skru på lyset og dra frem boken. 

Jeg var ganske streng med meg selv, men det var var verdt det. Da sommeren kom og jeg dro til England, kjøpte jeg en ny bok. Den skulle bli en slags scrapbook/notatbok for de fire ukene jeg var i Moderlandet, med nye ord hver eneste dag. Den er proppfull.

Fra sist høst har jeg skrevet i Shakespeareboken min. Den ligger under den ene puten i sengen min, sånn som dagboken for i fjor gjorde. Nå skriver jeg ikke lenger hver eneste dag, men når jeg føler at jeg har lyst til å gjøre det. Det er ikke det samme tiltaket å ta frem pennen for å skrive som det var da jeg begynte. Nå skriver jeg fordi jeg syns det er det riktige å gjøre. Jeg trengte å ha et halvt år med strenge "lover" om at ordene skulle ned, for så å få et mer sunt forhold til å dokumentere hverdagen senere.

Hvorfor skrive?

Jeg har ikke kastet en eneste av skrivebøkene jeg har hatt gjennom skolegangen min. Alle sammen ligger i noen grå pappesker på loftet hjemme. Jeg syns det er like fint å ta dem frem hver gang jeg gjør det - se hva jeg har skrevet, hvordan skriften min har forandret seg. Det er det samme med å ta frem andre ting jeg har skrevet. Bloggen, for eksempel. Det er alltid koselig å se hvordan livet mitt var før, hva jeg tenkte på, hva jeg gjorde. Uten dette innlegget hadde jeg aldri husket at jeg en gang lagde en rosa banankake. Dette innlegget får meg til å huske hvor glad jeg ble da jeg fikk pakke i posten, dette hvor tiltak det var å hente den. At høsten nullåtte var et krevende forhold med Lehninger ville jeg såklart husket, men at jeg har skrevet fire små linjer om det, får meg til å huske så mye mer. 

Jeg hørte en gang en lærd mann si at menneskene aldri burde lært seg å lese og skrive. Det gjorde oss dumme, rett og slett fordi det undertrykte hukommelsen vår. Behovet for å huske tingene var ikke lenger like stort ettersom man kunne finne alt man trengte å vite nedskrevet ett eller annet sted. Og det er jo sant, det mannen sa.

Det er ikke bare det at ordene jeg har skrevet ned hjelper meg med å huske ting som har skjedd tidligere. Jeg er en slik person som ikke er veldig flink til å uttrykke meg muntlig. Så skal det sant sies at jeg ikke klarer å snakke om vanskelige ting heller, eller følelser for den saks skyld. Da farmor og farfar døde, var det eneste jeg kunne gjøre å skrive. Jeg ville helst ikke snakke om det.

Dagboken min inneholder kanskje litt mer personlige tanker enn det Siri-landet gjør. Uansett er noe av det fineste jeg vet å bla gjennom gamle sider, lese det jeg har skrevet. Noen ganger lese fine ting, noen ganger lese ting som gjør meg trist. Jeg angrer på at jeg ikke begynte å skrive dagbok tideligere. Jeg ville hatt få utrolig mye igjen for det nå. Og senere i livet.

Skriv
Hvorfor står det å skrive på listen over ting som gjør meg glad? Fordi det er så fint å se tilbake på. Det er en herlig følelse å se at jeg produserer noe, at ordene blir flere jo lenger nedover siden jeg kommer. Jeg har mye lettere for å formulere meg skriftlig enn muntlig, noe som gjør skriving ypperlig for å uttrykke det jeg vil si. Jeg er fullstendig klar over at omtrent alle menneske rundt meg er flinkere til å snakke enn det jeg er, men å skrive er noe jeg vil anbefale alle uansett. Så om man skriver mye eller lite, vil man få noe igjen for det. Morgendagen vil ikke være lik som i dag. Hvordan du føler deg om fem år, vil nok være mer forskjellig fra hvordan du oppfatter verden i dag enn du tror.

Oh, forresten. Skriving er jo en fantastisk kunstform også. Mine skriblerier hilser på verden fra tid til annen. Gjør dine det òg?