Hoveglamping 08

Dette er den beryktede Hove-bloggen. Take it or leave it.

Mandag
Tøffe Ingrid, Mystiske Linn (les: "evig hotte") og Sære Siri tøffet sakte, men sikkert, mot destinasjon Arendal. Og mer gidder jeg ikke skrive fordi jeg er lat.

Tulla. Men helt dønn seriøst; ikke snakk om at jeg skal skrive et innlegg der en eventuell leser sitter igjen med å ha lest "og så", "da" "så skjedde" og "så gjorde vi". Derfor skal jeg gjøre mitt beste for å hindre det. Og resultatet? Ja, det blir vel akkurat det jeg frykter.

Camp Vann og Ved ble vel brukt. Flaks for tre slitne langsveisfarende, ble den satt opp i regnvær natten før, og de var rett og slett overlykkelige for det. Dessuten var det masse bergensere der. De var Bergen-aktige.

Konserter:
- Jay-Z: Rett og slett for å se hvor patetisk det er. Plan innfridd.
- Animal Collective: Sært som fy (ja, særere enn Siri-sært).

Tirsdag
Dette var den besteste dagen. Mer eller mindre uten tvil.

I et håp om å ikke sulte ihjel i løpet av uka, dro vi på handletur til Arendal. Bilturen må være noe av det merkeligste jeg har opplevd (nesten like sært som Animal Collective). Herr Sjåfør lå, type sitte vannrett, foran rattet. Kanskje han hadde lange bein. Eller kanskje han var trøtt.

Av konserter var det mye digg:

- The Pigeon Detectives: Jeg husker jeg ble skikkelig lei meg da jeg fant ut at England-bandet skulle spille i Norge og jeg ikke fikk sett dem. Heldigvis forandret ting seg. Ikke nok med at jeg fikk se dem, jeg stod nemlig aller aller aller forrerst på konserten. ELSK.

Dessuten må det nevnes at Helene mobbet med for at jeg ikke visste hvordan Gube luktet. Jeg er ikke helt sikker på hvordan vokalist Matt Bowman i PG lukter, men han har i alle fall mykt og fint hår.

The Pigeon Detectives-konserten er en av de beste konsertene jeg noen gang har vært på. Og tenk, jeg kan skrive mye og mer enn maks om den. Matt åpnet faktisk konserten med å dette av scenen. Òg de hadde den kuleste sekkemannen i historien.

Bildet er jeg superfornøyd med, og har derfor fjernet alt av god kvalitet fordi jeg er paranoid.

- We: Fordi de er bra og vokalisten har kult hår.

- Coheed & Cambria: Fordi Tine, fordi.

- The Kooks: Et hjerteband som fant ut at de ville skuffe litt, men som allikevel er dypt plantet sammen med resten av Engelland-bandene.

- Panic At The Disco: Headliner vi ikke er så utrolig begeistret over.

- Avenged Sevenfold: Fordi Tine, fordi.

- The Wombats: Bare fordi.

- Vampire Weekend: Fordi Tine, fordi.

Onsdag
Et av de største marerittene som finnes angående campingliv og telt innvolverer edderkopper og insekter. Gjetter du hvor dette ender? Jeg våknet med en stor (5 cm i diameter, om ikke større) edderkoppliknende sak over meg. Helt ærlig overlevde jeg det da jeg fant ut at den var utenfor innerteltet.

Men det slutter ikke her. Men det klarte du kanskje gjette det også? I min campingtilværelse, som på ingen måter inneholder glamping, fant jeg ut at jeg skulle gre håret. And so I did, lite anende om at det snart skulle sitte en edderkopp i ansiktet mitt.

Resten er historie.

Konserter:

- Animal Alpha: De er geniale og vi skjønner ikke noe av det de sier.

- Flogging Molly: Need I say more?

- Band Of Horses: På grunn av Karoline, og sånn fordi de er litt søte.

- Beck: Absolutt ingen grunn bortsett fra at det var en headliner.

- Behemot: De er fra Polen, altså.

- Dimmu Borgir: Det er rett og slett ingen mulig løsning å gå glipp av dem.

*

Torsdag

*

*

*

Dette var dagen Tine lånte kameraet mitt. Hun tok mange fine bilder, altså. Jeg syns fremdeles det er kjempestas å ta bilder i motlys og koser meg med det.

Konserter:

- Lukestar: De er de søteste søteste.

- Bullet For My Valentine

- Killswitch Engage

- The Raconteurs: Herr Hvit, ja.

*

Fredag

Det var både positive og negative sider med fredagdagen. Nå er jeg i alle fall lat fordi jeg ikke gidder å utdype det. Jeg nøyer meg med å si det er siste dagen, og at ressonering kan gjøres på eget ansvar.

Det regnet forresten denne dagen. Selv om ingenting slår onsdag morgen, var denne ganske fin òg. Jeg åpnet teltet for å denne gangen finne vann. En vanndam. En stor vanndam. I ytterteltet vårt. På toppen fløt de ikke-lenger-så-hvite skoene til Tine. Nam.

*

Konserter:

- Purified In Blood

- Chrome Hood: Helt forferdelig dårlig.

- The Used: Kjemper om dårligstplassen sammen med Chrome Hoof.

- Satyricon: Tihi.

- In Flames: FANTASTISK.

*

Til min tristhet fikk jeg ikke sett The National Bank. Det ordnet seg heller opp med at jeg fikk møte Thomas Dybdahl. Jeg tror jeg egentlig er veldig fornøyd med den løsningen.

Så var det den selvironien.

Enhjørninger og avsagde hagler

Selv om jeg kom hjem fra Hove for ikke alt for lenge siden, skal Hove-bloggen få lov til å godgjøre seg litt til før den blir publisert og offentliggjort. For å ikke nevne skrevet.

Nå skal det nemlig handle om min søsters og mitt møte med Lise Myhre. Klokken 14.oo var det åpning av Nemi-utstillingen på Avistegnernes hus i Drøbak. Med andre ord; etter alt for få timer med søvn stod jeg opp for å finne fram Nemi-boka jeg ville ha signert. I tillegg til en tegning Tove har tegnet, såklart.

Nemi-Lise var mye hyggeligere enn jeg noen gang hadde forestilt meg. Hun var rett og slett..super, omtrent. Hun signerte mer enn villig boken min og ville gjerne bli tatt bilde av sammen med navnesøsteren sin (som hun selv kalte min søster). Da jeg fant fram tegningen Tove hadde tegnet, sa hun at Tove-girl var flink, altså.

ÒG hun hadde selvironi når det gjaldt bilder av henne selv.









Akkurat det har nok jeg også ganske god bruk for.

Den DAGlige FÆRDEN er over

Igjen; jeg er ferdig med skolen med fravær, anmerkninger og tull. Derav tittelen på innlegget. Det er en liten hyllest til Dag og Else, samtidig som det sier noe om alt. Følelser og sånn.

Jeg har dessuten funnet ut at jeg er i stand til å gråte.

For å avslutte litt med klassen, var vi i Hølen i går, hos Tor Åge Bringsværd. Eller hos Else fordi mannen hennes hadde gjemt seg i uthuset. Folk snakket, lærere fikk gaver og Tine hadde bursdag. Jeg syns i alle fall det var litt trist. Og det ble jeg mobbet for. Men det syns jeg egentlig det var helt greit, kanskje til og med mot grensen til koselig.

Jeg har tårer i øynene nå.

Siri fikk dessuten gave av Margit. I Siris innlegg sier hun at jeg skulle få gaven tirsdag for over en uke siden. Det betyr at det var tirsdag i går. Gaven var kjempekjempekjempefin. Jeg skal passe godt på den, jeg lover!

På bildet er mine nyeste Vans. Skjellarmbåndet jeg fikk av Karoline for to år siden. Armbåndet jeg lagde selv i stad (med matchende kjede). Og til slutt gaven fra Margit rundt ankelen, made with love.

Jeg har nemlig blitt hemper selv, plutselig. I stad lagde jeg presang til kusinen min som har bursdag i morgen. Ikke til søsteren min altså, som har bursdag i dag. Hun har jeg visstnok lært hvordan man hemper, og hun har motivert meg til å fortsette med det.

Armbåndet til kusine ble med rosa glassperler. Så ble den pakket inn i en fyrstikkeske med sølvpapir rundt og en stor perlemorfarget krusedull på toppen. Jeg tror hun blir overrasket når hun åpner den og ser at det bare er en fyrstikkeske. Og den er ikke kul en gang.

Helt til hun åpner esken og ser armbåndet såklart. Da skal hun bli glad.

I dag har dessuten pappan min kjøpt jakke og regntøy til meg. OG ullsokker. Jeg syns alt var skikkelig stilig, men fordi jeg tror det blir nok bilder i bloggen min fra før av, får dere ikke lov til å se dem. Enda, that is.

Nesten til slutt vil jeg preike litt om min nyankaffede lugg som noen har vært så snille å kommentere. Dere er søte, altså. Og bare for å få klarhet i det; det er ikke første gang jeg klipper lugg, og det er like morsomt hver gang.

Denne gangen fant jeg visstnok ut at jeg ville klippe litt mer på den selv. Vips så fant jeg en saks, et speil og litt hår. Plutselig satt ikke håret fast i resten av håret, men dalte i stedet nedover. Tyngdekraft og slikt. Det var skikkelig morsomt.

Best av alt er at jeg ikke ble sur på meg selv etterpå.

Nå stikker jeg snart til Hove. Sånn hvis noen kommer til å savne meg og begynner å gråte og slikt, tenker jeg.

Grønn skøyer

Det er søsteren min det. Og hun er kul. Omtrent en av de tøffeste i verden, sånn i bunn og grunn.

I stad lekte vi sammen på jobben. Min. Lenge. Vi trasket hjem i regnet. Hjemme bomba hun rommet mitt med grønn guggetråd, sånn av type småunger sprayer på russebiler. Det smakte ikke godt, altså.












Jeg er forresten ferdig med videregående. Det er..skummelt.

Mot industrisamfunnet

Det var det kapittelet jeg leste i stad da en skikklig vond sannhet begynte å snike seg fram inni meg. Det var ikke det at jeg må lese, og kunne, 14 emner til eksamen på mandag som hver av dem er på gjennomsnittlig 40 tettskrevne sider. Nei, det var det at jeg fikk en liten smakebit av hvor inderlig høyt jeg kommer til å savne alle sammen etter neste tirsdag. Det gjør vondt.

Og jeg har egentlig litt lyst til å gråte. Men det tror jeg ikke jeg kommer til å gjøre, uansett. I alle fall ikke enda. Det er bare trist. Hvem vet når vi kommer til å møtes igjen, nå som alle flakser rundt i alle mulige retninger for å gjøre det de tror er sin greie? Selvfølgelig, "vi må jo holde kontakten". Livet viser at det ikke alltid er så enkelt, selv om det føles så lett før man skilles. Til alle som plutselig vil komme over bloggen min; JEG KOMMER TIL Å SAVNE DERE. VIRKELIG!

Før tårene i øynene blir så store at de renne nedover kinnene mine, må jeg tenke på noe annet. Eller altså, skrive om noe annet. Jeg må helt ærlig si at jeg misunner folks fine liv der det skjer noe hver eneste dag. Og det er ikke bare det at det skjer noe, det er det at det skjer noe interessant. Noe spennende. Hver eneste bidige hverdag.

Sånn er det nok ikke her i gården. Tror jeg. På mandag hadde jeg visstnok Princessmesterskap i sprettballhopping. Den sprettballen vi trodde var aller dårligst, vant. Og jeg jukset ikke, selv om den var søt.

Dessuten befant jeg meg plutselig på trafikkstasjonen i Drøbak og hadde overraskende nok tatt teorien. Uten å stryke. Det er ikke værst bare det. Litt morsommere ble det i stad da jeg fant ut at jeg hadde fått A på UMB-matteeksamen, og B på UMB-kjemikurset. For å si det mildt; det var ikke særlig prioriterte greier.

Men eksamensting minner meg bare på eksamenslesing. Som igjen minner meg på den triste tiden jeg har i møte. Gah, jeg vil ikke engang beskrive det sånn jeg føler. Da vil nemlig tastaturet bli vått.

Nå skal jeg se på Criminal Minds. Jeg tror det blir bra.
(Eh, EDIT: Jeg hater fotballtull når jeg skal se på TV).

Gi meg en H

Impulsbeslutninger på klassetelttur resulterte til følgende;

Siri skal på Hove!

Og hun gleder seg.

The Gubler Fascination

Jeg har funnet ut av jeg i teorien ikke har tid til å blogge før på ondag. Fordi teorien er slik (legg merke til at jeg ikke utelukker at det kan være annerledes i praksis), ble det blogging i dag. Òg.

Matthew Gray Gubler er på vei til å bli den nye Johnny Depp i min verden. Jeg er overraskende nok seriøs. Matthew er nemlig en av de skuespillerene jeg har mest sansen for. Av dem alle. Sikkert veldig fordi han gjør så mye annet også.

Greit, hvem han er? Du vet det ikke? Vel, det er i alle fall lov å håpe, sånn fra min side. Dersom jeg hadde funnet han fordi noen andre likte han, hadde nok ikke fascinasjonen vært så stor som den er nå. Jeg tør gjette den ikke engang hadde eksistert.

Matthew Gray Gubler spiller Dr. Spencer Reid i Criminal Minds. Behavioral Analysis Unit. Jeg tror egentlig jeg digger resten av folka der også, men Reid og Gubler ligger høyest. Hvorfor?

Spencer har en IQ på 187. Han har fotografisk hukommelse og kan lese 20 000 ord i minuttet. Han vet alt (quote: I don't know everything. I mean, despite the fact that you think I do.). Han er et fint, lite geni.

Jeg digger håret hans. Jeg digger stilen hans. Jeg digger brillene hans.

Matthew har en villt bra humor. Og han strekker den langt ut. Langt. Kanskje jeg er snill og legger ved noen linker til slutt. Hvem vet.

Han har ikke gått med like sokker på ti år. Han tegner. Han har utdannelse. Han lager filmer. Og ikke minst er han opptatt av veldedighet.

Alt dette digger jeg.

Men det jeg uten tvil digger aller mest (jeg bruker ordet "digger" for å ikke misbruke et mye viktigere ord; "elsker"), er stemmen hans. Den er myk, halvhes, trygg. Perfekt. Sånn kombinert med at han faktisk ser helt forferdelig bra ut. Som en liten drøm, akkurat.

Og jeg tror jeg er nødt til å hate deg litt hvis du stjeler fascinasjonen min. Til og med hvis det bare er en liten bit av den. Jeg er skikkelig seriøs. Igjen.

The Unauthorized Documentary, episode 1
The Unauthorized Documentary, episode 2
The Unauthorized Documentary, episode 3
The Unauthorized Documentary, episode 4
The Unauthorized Documentary, episode 5
The AUTHORIZED Documentary Episode 1

These are the days of our lives

Noen ganger føler jeg at jeg har blitt født for sent. Jeg føler at jeg rett og slett har gått glipp av den virkelige historien, det virkelige livet, og blitt plassert i en tid der ingenting er noe som helst. Det virker nesten som om sammenhengen er halvveis gjennomført. At alt spriker i forskjellige retninger og ikke klarer å bestemme seg for hva det egentlig skal gjøre.

Før hadde de The Beatles og Vietnamkrig. Queen, Freddie Mercury, John Lennon, Pink Floyd, Led Zeppelin. Sovjetunion, engasjament. Hippier, Woodstock, meninger, revolusjonerende oppfinnelser. Verdenskrig, Berlinermur, Korea. MGP, Che Guevara, 68-generasjonen. Månetur, FN, EF og NATO. Musikk, olje, Ragnarock, Skylab. Jappetid, Per Gessle, 8888-opprøret, Nocturne og Bobbysocks.

Nå har vi Dorthe Skappel, EU, USA og terrorister. Sichelle, Postgirobygget, teknologisjokk og materialisme.

Likhetene er sikkert flere. Forskjellene også. Og det er sikkert nokså feil å sammenlikne en periode på flere tiår med en periode på ett. Allikevel syns jeg det er utrolig fascinerende hvor utrolig virkelighetsfjerne en hel haug mennesker er i dag. Man skal helst ikke tenke, og man kan sjelden risikere å mene noe annet enn andre måtte gjøre. Det er farlig.

Når skulle du ønske du levde?

The Beatles - Revolution

I'm ready to jump

Jeg sitter i vinduet med

smeltede Ballerinakjeks foran meg.

Plutselig kommer sangen I Melt.

Sånn fordi det er varmt ute.

Kanskje det er alt.

Jeg er endelig ferdig med matteeksamen. Les "eksamen i 3MX". Det er det det egentlig står. Jeg liker det. Veldig. Planene for de neste dagene er klare: jeg skal slappe av. Og selvfølgelig gjøre masse som jeg har utsatt fordi jeg i teorien skulle gjøre matte, selv om det i praksis ble litt til at jeg gjorde nada. Nettopp. Så skal jeg løpe rundt i huset iført rosa miniskjørt mens jeg hører på gamle Britney Spears-sanger, mer eller mindre dansende av begeistring.

Eller ikke.

I går fikk jeg de lenge etterlengtede T-skjortene mine. Eller. Det var egentlig først denne uken jeg kunne ha regnet med at de kom. Sånn med tanke på at de har reist langt. You're awesome, and this package is proof. Jeg veit. Her er et bilde av en av dem. Designet heter Self Destruction. Jeg vet du syns den er kul.

Den aller kuleste vil jeg spare litt på før dere får se den. For den er nemlig den tøffeste T-skjorta jeg noen gang har sett. Seriøst.

Jeg syns forresten det er litt trist at Ugly Betty er ferdig. For ja, jeg syns det er søtt. Andre Ugly Betty-tittere vet nok lett at tittelen på dette blogginnlegget er just det de sang i sangen på slutten i går kveld. Og jeg var så dønn sikker på at jeg skulle huske melodien på den sangen leenge. I alle fall til i dag. Men nei.

Nei.

Jeg er lei bloggen. Meningsløst lei bloggen min. Altså, jeg mener ikke situasjonen der jeg har en blogg. Det er heller det at den innholdsmessig ikke har blitt den bloggen jeg mente den skulle bli. Jeg hadde nemlig en idé bak anskaffelsen av ny blogg, og den har på ingen måte blitt fulgt opp. Etter noen sekunders tenking har jeg funnet ut hva det skyldes; jeg tenker for mye når jeg skriver. Ikke av type brainstorming/Stream Of Consciousness-ting (da du egentlig ikke tenker i det hele tatt, så det er helt på tryne feil å bruke det for å illustrere dette). Det er mer det at jeg ikke lar tankene mine falle ned på papiret (tastaturet), og resultatet er et flertall av blogginnlegg som ser helt annerledes ut enn det jeg skulle ønske de gjorde.

Løsningen lyder som følger: Siri skal skrive det hun tenker, uten å tenke på alt annet som hun tidligere har tenkt på som snevrer inn en grense for hvor og hvordan hun kan utforme alt og ingenting.


Nysgjerrighetsbegrenser:
1) Hva syns du?
2) Hvilken bok leste du sist?

The Hives - Because I Wanna

Eksamensglede

Jeg har nynorskeksamen i morgen. Og jeg har matteeksamen på torsdag. Gjett hva; aldri i livet har jeg vært så lite motivert og så lite konsentrert. Det eneste jeg har lyst til å gjøre, er å bade. Fordi jeg har flaks, har mamma en total renovering av badet, og jeg har på ingen måte lyst til å hoppe i dusjen i stedet. Utrolig, men sant (plagsomme Knut Jørgen Røed Ødegaard-assosiasjoner fordi jeg så på TV i stad).

Fordi jeg ikke har gjort noe som helst nyttig de timene jeg har vært oppe, tenkte jeg jeg kunne prøve å gjøre noe litt mer nyttig ved å blogge litt. Jeg er ikke helt sikker på hva jeg skal blogge om, og jeg er (merkelig nok) heller ikke veldig lysten om å skrive et langt innlegg om absolutt ingenting. Jeg syns det er teit, rett og slett.

I går var jeg på jobb for aller første gang siden 25. april. Også utrolig, men også sant (damn you). Jeg skal bli skikkelig flink Princess-medarbeider når eksamen er ferdig, har jeg funnet ut. Det er vel nesten på tide (argumentasjon fra min side: det er ufattelig mye man må sette seg inn i, type mer enn man aner og enda litt til). Og jeg har gått opp i lønn!

Nå kjenner jeg at jeg vil ut. Noe som ikke gjør noe annet enn å bære meg tilbake til badesituasjonen, da jeg uten tvil ser helt forferdelig ut. Kult.